Når en krise truer, enten det er terrorangrep, epidemier eller naturkatastrofer, kan politiets ressurser bli satt under press og det kan være aktuelt at Forsvaret bistår politiet med sine ressurser.
Men når og på hvilken måte kan Forsvaret bistå politiet? Var det greit at Forsvaret bisto politiet med grensekontroll i forbindelse med koronakrisen?
Kunne Heimevernet ha patruljert hytteområder for å håndheve «hytteforbudet»?
Kunne Forsvaret ha bistått politiet med å ivareta ro og orden under Sians demonstrasjoner den siste tiden?
Lovreguleringen av bistand er svært beskjeden. I dag finnes det én grunnlovsbestemmelse (paragraf 25) og én bestemmelse i politiloven som direkte regulerer bistand fra Forsvaret til politiet.
I tillegg finnes det en kort forskrift (bistandsinstruksen). Denne reguleringen gir ikke svar på de mange spørsmålene som slik bistand reiser.
Arbeidet har vist at internasjonale menneskerettigheter og de alminnelige kravene om at politiets makt- og myndighetsutøvelse skal være nødvendig og forholdsmessig er sentrale når man skal trekke grensene for hva slags bistand som er lovlig.
Det såkalte legalitetsprinsippet er også viktig når grensene for bistand skal fastlegges.
Prinsippet innebærer at «myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov» (Grunnloven, paragraf 113). Dette kravet skal sikre forutberegnelighet, demokratisk legitimitet og kontroll med offentlig myndighetsutøvelse – enten den utøves av politiet eller av Forsvaret på politiets vegne.
En av de største rettslige utfordringene knytter seg til bruk av militære våpen. Forsvarets våpen er laget for strid og skiller seg markant fra politiets våpen.
Dette gjelder ikke bare tyngre militære våpen. Også den alminnelige soldats personlige våpen (HK 416) har langt større ildkraft enn politiets håndvåpen.
Videre bruker Forsvaret utelukkende såkalt helmantlet ammunisjon. Det er en type ammunisjon som i utgangspunktet er forbudt i politiet.
Politiet bruker ekspanderende ammunisjon, blant annet for å unngå skader på utenforstående (ammunisjon som for øvrig er forbudt i krig).
Det finnes knapt regler som sier noe om hvilke militære våpen som kan brukes i et bistandsoppdrag, og hvilke regler som gjelder for bruk av slike våpen. Politiets detaljerte våpeninstruks gjelder bare «så langt den passer» for bistandsoppdrag.
Denne omtrentlige reguleringen av våpenbruk ivaretar ikke hensynet til forutberegnelighet, demokratisk legitimitet og kontroll som Grunnlovens paragraf 113 krever.
Spørsmålet om man skal bruke rakettdrevne granater for å frigi gisler er ikke en beslutning som skal treffes av en politileder eller militær leder midt i en tidskritisk situasjon. Om og når slike våpen skal brukes, må Stortinget bestemme.
Dette gjør at det er usikkert om det er adgang til å bruke tyngre militære våpen når Forsvaret bistår politiet.
Alt operativt politipersonell har en treårig bachelor fra Politihøgskolen. Bare noen få grupper militært personell har opplæring i de fagene som er sentrale i politiutdanningen. Det er fag som etterforskning, ordenstjeneste, jus og konflikthåndtering.
En konsekvens av dette er at militært personell vil ha dårligere forutsetninger enn politipersonell for å utføre en rekke politioppgaver.
Ved bistand til søk etter en savnet turgåer vil mangelen på politiutdannelse ha liten betydning for kvaliteten på oppdragsutførelsen. Bistand til ordenshåndhevelse ved politiske demonstrasjoner representerer en annen ytterlighet. Denne politioppgaven er meget krevende.
Mangel på relevant opplæring vil representere en uakseptabel risiko for ulovlig tjenesteutførelse. Selv en tilsynelatende enkel oppgave som vakthold kan kreve inngående kunnskap om både politiloven og straffeprosessloven.
Både militært personell og politipersonell har omfattende opplæring i bruk av makt, herunder bruk av skytevåpen. Opplæring i militær maktanvendelse er imidlertid ingen garanti for lovlig og forsvarlig maktutøvelse når Forsvaret bistår politiet.
Årsaken til dette er at de rettslige rammene for bruk av makt i politiet og Forsvaret er svært ulike.
Politiets regler om maktanvendelse bygger på internasjonale menneskerettigheter. Militær maktanvendelse bygger på krigens folkerett.
Politiet kan bare bruke våpenmakt når det er absolutt nødvendig og bare på en slik måte at skadene og farene ved våpenbruken blir minst mulig. Dette gjelder også overfor farlige personer og personer som har begått alvorlige straffbare handlinger.
Krigens folkerett åpner for å bruke dødelig makt mot lovlig stridende, selv om disse ikke utgjør en aktuell trussel. Det er fordi det er et legitimt militært mål å svekke fiendens kapasitet.
Opplæring i politiets arrestasjonsteknikker skal lære politifolk å få kontroll over personer med minst mulig bruk av makt. Opplæring i militær nærkamp skal gi soldater ferdigheter i å nedkjempe og om nødvendig ta livet av fienden. I håndbok for militær nærkamp brukes følgende spissformulering: «I militær nærkamp på liv og død i krigstid finnes ingen regler.»
Forskjellene i rammene for maktbruk er så grunnleggende at man snakker om to ulike doktriner.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (Osse) har sagt følgende om hvilken opplæring militært personell må ha for å kunne utføre politioppgaver: «In particular, training must ensure an appropriate change of the learner’s mindset: from combat logic («fight the enemy») to law enforcement logic («serve and protect the population»).»
Det har blitt avdekket at det er et gap mellom de politiske forventningene om hva Forsvaret kan bistå politiet med, og hva det i dag er rettslig adgang til.
En nærmere regulering av når og hvordan militære våpen kan anvendes i bistandsoppdrag og en bedre opplæring av militært personell vil gi en vesentlig større adgang til å bruke Forsvaret som bistandsressurs for politiet.